I HJERTET GJEMT, MEN ALDRI GLEMT
Limelight Laaiba V Liinika Stamm (dobermann)
Laaiba kom til oss som valp sommeren 2011. Cæsar tok godt imot henne og hun ble raskt den regjerende av de to. Hun var full av sprell og fantestreker, helt tydelig en hund som trengte å "brukes til noe". Hun gikk sine første korte spor allerede 3 mnd gammel og vi fikk da også prøvd oss både med lydighetstrening, bruks- og blodspor etter hvert som hun vokste seg til. Ikke minst viste Laaiba seg som en suveren trekkhund til vårt hobbybruk.
Vi la utallige mil bak oss både på sykkel, sparkesykkel og kickspark.
Laaiba deltok på noen utstillinger, der hun fikk med seg et par CK og fine kritikker. På utstilling hadde hun vanligvis fast plass i klappstolen min ringside. Der lå hun og fulgte med på alt som foregikk og høstet selvsagt en del oppmerksomhet for det.
Etter å ha vært bortskjemt alenehund i ett år ga hun lille Ida en varm og kjærlig velkomst sommeren 2015. De to lekte og hygget seg godt sammen og var et rørende vakkert team fram til Laaiba måtte gi tapt for DCM våren 2018.
Super-Laaiba vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt, hun er sårt savnet.
Cæsar av Geehrbacch (dobermann)
Cæsar ble født i 2002, men flyttet først inn hos meg da han var 15 mnd gammel. Det var i utgangspunktet ikke dette jeg hadde sett for meg; jeg ville ha en valp og det skulle være ei tispe! Men magefølelsen sa meg at han skulle bli min, så turen gikk til Eidsvoll og kennel Doberguard, der han befant seg i påvente av sitt nye hjem. Det ble full klaff, og mens vi tok avskjed på tunet, smatt hunden på eget initiativ inn i baksetet på bilen. Han skulle bli med hjem!
Han fant seg raskt til rette og ble en fantastisk tur- og treningskompis, som jeg fikk dele mange gode år og fine opplevelser med.
Cæsar ble sparsomt stilt, men fikk et par CERT, BIR og noen CK på utstilling. De obligatoriske helsetestene var også fine, og det kom et par forespørsler om å sette ham i avl. Siden han dessverre utviklet allergi, så takket jeg nei til det. Det tok litt tid å få bukt med allergien, men da vi fikk det under kontroll holdt han seg i det store og hele frisk helt fram til han døde i 2014.
Verdens Beste Cæsar vil aldri bli glemt, jeg tenker fortsatt på ham hver eneste dag.
Karam´s Alice in Chains (dobermann)
Alice ble født i 1996, og var første dobermann registrert i mitt navn. Vi fikk et helt spesielt bånd fra første dag, selv om hun kom inn som hund nummer tre i husholdningen. Alice hadde dessverre mange helseplager, noe som begrenset aktivitetsnivået en del. Hun måtte amputere halen som ettåring, da den hadde infiserte sår som ikke ville gro. Hun ble kastrert på grunn av hormonelle plager og fikk dessuten diagnosen wobbler tidlig i livet. Wobbleren skulle etter planen behandles med gullimplantater og en spesiell nakkekappe, og vi reiste til Sandefjord for å få dette utført. Men etter en grundig undersøkelse fikk vi beskjed om at den beste løsningen for Alice var behandling hos kiropraktor. I mangel på veterinær ekspertise her oppe, fikk Alice behandling av en humankiropraktor med spesiell interesse for hund.
Jeg er ikke i tvil om at dette la år til livet hennes. Hun kunne være med på turer igjen og var en glad hund frem til sin død i 2002.
Alice var noe helt for seg selv. Hun vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.
Hertog Hando V Alpha Nordic (dobermann)
Banditt ble født i 1995 og var egentlig min daværende samboers hund.
Dobermann var ikke en rase for meg, må vite! Så feil kan man altså ta...
Selv om han levde opp til navnet sitt det første året, så var Banditten en kjekk og grei gutt. Han så sjelden behov for å markere seg, men når han gjorde det så gikk det som regel ryddig for seg. Som den gangen vi møtte en annen doberhanne på den faste treningsplassen vår; For å unngå bråk tok jeg ut tispene først og lot Banditten sitte i bilen. Plutselig ser jeg at han er ute likevel, bastant plassert mellom den andre hannen og tispene "sine".
Ikke noe bråk, bare tydelig markering. At vinduet på bilen måtte repareres er en annen sak, det gikk nemlig ikke an å åpne det i utgangspunktet...
Banditt gjorde det bra på utstilling og ble NUCH på første forsøk etter oppnådd alder, han fikk også to kull etter seg.
Dessverre måtte han bli igjen hos sin rettmessige eier da forholdet tok slutt.
Ida (Bandida) er altså oppkalt etter Banditt. De markerer begge starten på en ny rase for meg.
Kathy (bearded collie)
Den første hunden i eget eie var bearded collien Kathy. Kathy ble født i 1992 og vi fikk henne som ettåring. Hun var dårlig sosialisert og redd for det meste. Spesielt redd var hun for mannfolk, biler, skarpe lyder og fotball. Det første året med henne var ikke enkelt, men med tid, tålmodighet og kjærlighet ble hun en god hund, som vi kunne leve med.
Hun ble aldri kvitt frykten for fotball og skarpe lyder, men hun ble en sosial og trivelig hund som var lett å bli glad i.
Kathy tilbragte etter hvert mange helger hos mine foreldre, siden hun tydelig mislikte å være med på utstillingsturer. Stabilitet er særdeles viktig for hunder som Kathy, og etter nøye overveielse ble det besluttet at hun skulle flytte permanent. Det var en tøff avgjørelse som ga meg mange våkenetter, og det hadde aldri gått hvis hun ikke fortsatt skulle være i familien.
Kathy ble altså min mors hund og levde et godt liv hos mine foreldre til sin død i 2006. Hun var fysisk frisk hele livet og ble på dagen 14 og et halvt år gammel.
